om det å gi blod

10 12 2009

Jeg har lyst til å skrive et innlegg som jeg håper kan påvirke noen, om så bare én person, til å melde seg som blodgiver. I prinsippet kan alle over 18 år gi blod, helt frem til man er i pensjonistalder. Det er ikke farlig, det tar ikke lang tid, og det koster deg ingenting. Det koster deg bare én halvtime hver tredje måned, og det er noe virkelig de fleste av oss har tid til.

Jeg har gitt blod i siden jeg fylte 18, altså i litt over to år. Jeg har aldri vært spesielt glad i nåler, men jeg synes jeg kan ofre meg den lille tiden det tar å tappe blodet. Selve tappingen tar rundt 10 minutter, og da merker du omtrent ikke at nålen er i armen engang. Jeg synes bare det er ekkelt og vondt i det ene sekundet det tar å stikke nålen inn i armen, men legene er kjempeflinke og forståelsesfulle. Etter at jeg begynte å gi blod har jeg blitt mindre og mindre redd for nåler, sprøyter og blod, og det ser jeg på som en positiv ting. Men ingenting kan måle seg mot den utrolig fine følelsen jeg får etterpå. Følelsen av at nå har jeg virkelig gjort noe for andre, noe som kan bety forskjellen mellom liv og død for en person som faktisk er avhengig av andres blod. Den følelsen varer i flere dager etter blodgivingen, og det er veldig fint.

Hehe, søt.

Hehe, søt.

I går satt jeg på jobb og kom plutselig over en artikkel på Dagbladet om Regines begravelse. Den forrige blodgivertimen min for en uke siden måtte jeg avlyse på grunn av (aaaltfor mye) skolearbeid, så da jeg så artikkelen ringte jeg Blodbanken og bestilte ny blodgivertime etter jobb. Som en slags gest til Regine begravelsesdagen, hvor teit det enn høres ut. Jeg tenkte i hvert fall på henne da jeg satt der med nålen i armen og så på blodet mitt som ble tappet i posen, og tenkte at kanskje akkurat denne posen kunne gå til en annen ung jente eller gutt med kreft. Det var en fin tanke.

bilde: weheartit.com

Du vet aldri når du selv plutselig kan være avhengig av å motta blod. Jeg oppfordrer alle til å ta kontakt med sitt lokale sykehus og prøve å gi blod i det minste én gang. Og dersom du ikke kan bli blodgiver, enten på grunn av medisinske årsaker eller at du rett og slett ikke klarer å få nålen inn i armen, så har du i hvert fall forsøkt. Og det er det dessverre altfor få som gjør.





hvil i fred, regine stokke

4 12 2009

Kjære Regine.

Ord blir fattige. Hva skal man si? Jeg ble utrolig trist da jeg hørte du hadde forlatt oss. Men du kan være stolt av deg selv. På et altfor kort liv klarte du å påvirke flere tusen mennesker og gjøre oss mer takknemmelige for det vi har. Det er det ikke mange som klarer! Nå kan du hvile, det har du fortjent etter den lange kampen. Hvil i fred.

bilde: regines blogg
www.sinober.blogg.no